Iran er ikke Syria. Iran er ikke Libya. Og å behandle det som enten det ene eller det andre er en kategorifeil. Disse landene kollapset fordi staten var regimet. Fjern herskeren, og landet ble oppløst med ham. Iran er det motsatte. Iran er først og fremst en nasjon. Dens nasjonale identitet avhenger ikke av Den islamske republikk. Om noe, er den islamske republikken avhengig av å undertrykke denne identiteten. Det er kjerneforskjellen. Iran har en dyp, delt forståelse av hvem det er. Et felles språk, like gammelt som tiden selv. En kontinuerlig historie som strekker seg over tusenvis av år. En eldgammel sivilisatorisk selvbevissthet som lenge går forut for alle ideologier. Folk i Iran spør ikke hva fremtiden for Iran bør være. De vet hva det er. Dette har betydning når regimer faller. Syria splittet langs sekteriske linjer fordi sekten var det organiserende prinsippet. Libya ble fragmentert langs stammelinjer fordi staten aldri vokste fra stammestyret. Iran, derimot, er samlet mot sekterisme påtvunget ovenfra. Den islamske republikken styrer på tross av nasjonen, ikke gjennom den. Derfor gjentar protestene i Iran seg med slik jevnhet. Samme slagord. Samme krav. Samme nasjonale symboler. Samme avvisning av geistlig styre. Det er ingenting kaotisk med dette. Faktisk er dette sammenheng og enhet. Det iranske sivilsamfunnet forsvant aldri. Den gikk under jorden. Inn i familier. Inn i kultur. Inn i humor. Inn i kunst. Inn i minnet. Selv nå kan ikke regimet styre normalt. Den kan bare politisere. Den kan ikke overbevise. Det kan bare straffe. Det er ikke styrke. Det er forfall. Frykten er ikke at Iran skal kollapse hvis regimet faller. Frykten—spesielt blant apologeter—er at Iran vil komme seg. Gjenvinn sin nasjonale verdighet. Gjenopplive middelklassen. Gjenvinne sin plass i verden. Gjenopprette en politisk orden forankret i folket, ikke i teologien. Regimer som Assads overlever fordi de er det eneste som holder fragmentene sammen. Den islamske republikken overlever fordi den voldsomt undertrykker noe helt. Det er ikke bærekraftig. Iran trenger ikke å bygges opp igjen. Den må åpnes. Regimet er et lokk. Trykket bygger seg opp under den. Og når det endelig bryter sammen, vil ikke Iran bli enda en mislykket statlig casestudie. Det vil bli slik det alltid var før avbrytelsen. En nasjon som gjenerobrer seg selv. Iran var fritt. Iran husker det. Og nasjoner med hukommelse forblir ikke fanget for alltid. Iran vil bli fritt igjen.

Påstanden om at Amerika er det organiske produktet av en enkelt «anglo-amerikansk kristen kultur» overser det viktigste faktum om grunnleggelsen: revolusjonen var en handling av avvisning av den «anglo»-delen. Uavhengighetserklæringen er ikke en feiring av engelsk slekt eller arvet autoritet. Det er bokstavelig talt en anklage mot det. Den avviser monarki, arvelig styre, parlamentarisk overhøyhet og ideen om at rettigheter springer ut av tradisjon, blod eller krone. Det var anglo-verdier—og grunnleggerne brøt med dem med vilje. Ja, Amerika arvet den angloamerikanske common law. Men common law ble det mest sofistikerte rettssystemet i verden fordi det ble radikalt omarbeidet i Amerika – gjennom skrevne grunnlover, domstolsprøving, føderalisme, oppramte fullmakter og håndhevbare individuelle rettigheter. Ingenting av dette eksisterte i England. Og denne juridiske eksperimenteringen skjedde ikke i en lukket etnokulturell sløyfe. Den ble gjennomført av generasjoner av advokater, dommere og tenkere – mange av dem innvandrere eller barn av innvandrere – som kjempet for de konstitusjonelle prinsippene. Det som gjør Amerika eksepsjonelt, er ikke hvilken etnisk gruppe grunnlovsfedrene var, men hva de bygde: et system som kan binde fremmede til ett folk gjennom lov i stedet for slekt. Reduserer du Amerika til slekt, reduserer du Grunnloven til folketro. Grunnleggerne mente at ideene deres var universelle – ellers ville de ikke risikert alt for å erklære dem som det. Og her er et bilde av en av de største amerikanerne, Marquis de Lafayette, som berømt ikke ble født i Amerika.

Bestefaren din dro til «No Kings»-protesten i Teheran, Iran, og nå blir du styrt av ayatollaen.