Jeg tror på den amerikanske trosbekjennelsen og prinsippet om assimilering, men det er åpenbart sant at Amerikas «linje», spesielt grunnleggergenerasjonen, er den vitale kilden til vår nasjonale styrke. Ja, de tidlige amerikanerne designet et system som tillot assimilering gjennom felles tro—en av deres største prestasjoner—men det er dumt å tro at Amerika kunne kopieres som et sett abstrakte prinsipper, uten faktiske amerikanere. Selve trosbekjennelsen er et produkt av en svært spesiell anglo-amerikansk kristen kultur, uten tilsvarende noe sted i verden. Den mest grunnleggende konservative impulsen er å ha takknemlighet for våre forfedre og ydmykhet overfor vår arv. Denne forestillingen om ren trosbekjennelse er derimot dypt ideologisk og, som et filosofisk spørsmål, venstreorientert.

På samme måte er Viveks argument om at folk er «iboende gode» et venstreorientert, snarere enn konservativt, argument. Jeg er glad for at han kritiserer de høyreorienterte rasistene, men vi burde fremføre dette argumentet på konservative grunnlag, i stedet for å gå tilbake til en venstreorientert ramme.

Historien viser at idealer er sterkt avhengige av kultur. Liberia ble grunnlagt på prinsippene i den amerikanske grunnloven, men mislyktes. Vår drøm om å innføre amerikansk-inspirert «demokrati» i Midtøsten viste seg å være tåpelig. Idealer og kultur, prinsipper og mennesker, abstrakte og særlige, må gå hånd i hånd.