Iran er ikke Syria. Iran er ikke Libya. Og å behandle det som enten det ene eller det andre er en kategorifeil. Disse landene kollapset fordi staten var regimet. Fjern herskeren, og landet ble oppløst med ham. Iran er det motsatte. Iran er først og fremst en nasjon. Dens nasjonale identitet avhenger ikke av Den islamske republikk. Om noe, er den islamske republikken avhengig av å undertrykke denne identiteten. Det er kjerneforskjellen. Iran har en dyp, delt forståelse av hvem det er. Et felles språk, like gammelt som tiden selv. En kontinuerlig historie som strekker seg over tusenvis av år. En eldgammel sivilisatorisk selvbevissthet som lenge går forut for alle ideologier. Folk i Iran spør ikke hva fremtiden for Iran bør være. De vet hva det er. Dette har betydning når regimer faller. Syria splittet langs sekteriske linjer fordi sekten var det organiserende prinsippet. Libya ble fragmentert langs stammelinjer fordi staten aldri vokste fra stammestyret. Iran, derimot, er samlet mot sekterisme påtvunget ovenfra. Den islamske republikken styrer på tross av nasjonen, ikke gjennom den. Derfor gjentar protestene i Iran seg med slik jevnhet. Samme slagord. Samme krav....